Folkene – tre kunstnere i dialog om filosofien i Fargespill

OH: Den primære oppgaven er å skape en god forestilling, rammene rundt aktørene må være hundre prosent. Innenfor disse rammene kan barna og ungdommene stå frem og dele sine historier. Det er en helt spesiell kommunikasjonssituasjon: De som står der på scene er så sårbare, de er helt nye i et land de ikke kjenner, de snakker ikke språket her. Likevel når de fram med sitt budskap, hver gang. Jeg tror det handler om samtidig styrke og en samtidig sårbarhet hos de som står på scene som gjør at publikum ikke kan unngå å bli berørt, det rører oss hver gang vi opplever det. De kunstneriske rammene rundt har kompromissløse krav til kvalitet. Innenfor disse rammene trer barna frem, som seg, med sin historie, på sitt nivå. De gjør det uten forbehold, og det er det betingelsesløse som kanskje representerer det kunstneriske konseptet. Vi ser at det treffer.

SS:Vi har jo gjort dette i mange år, vi har arbeidet, tenkt, eksperimentert, feilet og prøvd igjen: Hvordan skal vi klare å nå frem til folk? Vi ser at dersom de som står på scenen i Fargespill skal kunne stå frem og by på sin sang og sine fortellinger, må de være grunnleggende trygge på oss som leder arbeidet. Her er det mye som står på spill, helt innledningsvis, men det er jo nettopp det omfattende, pedagogiske arbeidet i prosjektet som gjør Fargespill så fascinerende.

HSE: Sissel er en reser på å finne de helt unike sangskattene, hun kan ringe helt begeistret når hun har truffet en ny aktør eller en ny melodi; Du vil ikke tro hva jeg fant i dag! Og så blir vi alle inspirert til å videreutvikle og sette sangene i en større sammenheng.

SS: Alle har med seg noe som er veldig verdifullt for Fargespill, min oppgave er å finne frem til det. Det kan være en krevende oppgave, her må en være tålmodig. For å nå frem til barna og ungdommene som skal være med i Fargespill må jeg bli kjent med familiene deres. Vi må vinne deres tillit, og ofte overvinne deres skepsis. I jakten på små uoppdagede sangskatter har jeg med meg norske folketoner i bytte, og jeg slutter aldri å bli overrasket over at gamle norske stev faktisk fenger barna og ungdommene slik de gjør!

OH: Når Sissel har med seg råmaterialet fra aktørene, videreutvikler jeg sangene og skriver musikken rundt de ulike melodilinjene som Sissel har fanget. Etter en stund har vi utviklet en rekke forskjellige sanger, og det er en stor utfordring å knytte disse enkeltmelodiene sammen både når det gjelder dramaturgi og koreografi. Her er Hilde Sol en stor kapasitet!

HSE: Det er virkelig en utfordring: Fargespill er en stor gjeng med mange små og utrente aktører. Det gjør at sceneuttrykket fort kan bli utflytende, derfor kreves stram regi, tydelige retningslinjer og klare grenser. En prosess som selvfølgelig også er spekket med masse humor, oppmuntring og stor kjærlighet.

SS: Og det er her Hilde Sol virkelig gir det store løftet til forestillingene. Hun har lang fartstid, hun er kunnskapsrik og hun har en helt særegen evne til å holde på oppmerksomheten til mange aktørene.

OH: Vi utfyller hverandre veldig godt i dette prosjektet. Vi ivaretar svært ulike roller, vi har ulike personligheter, men vi er veldig samstemte når det gjelder hva vi ønsker å oppnå i forestillingene.

HSE: Jeg tror det handler om at vi tre står på det samme kommunikative grunnfjellet. .Basert på årelang erfaring i arbeid med barn og unge amatører, - og ikke minst profesjonelle oppsetninger på mange plan, tør vi i stadig større grad å stole på magefølelsen og intuisjonen i arbeidet. Vi ser stadig eksempler på hvordan det som nettopp virker helt feil, - faktisk blir helt perfekt.

OH: Som de gangene noen synger hele sangen uten å treffe en eneste tone, ikke en eneste. Da kan det være helt utrolig vakkert, uten at vi helt skjønner hvorfor. Eller kanskje vi egentlig vet grunnen: Vi vet hva det koster. Vi ser at de våger det likevel. De våger å gi sin sang, sitt bidrag, helt uten forbehold.